 Boka om "suraste fylket" er tørr som tørrfiskDå “Norge i dag”då boka fekk så mykje merksemd i Sogn og Fjordane, fann eg, nysgjerrig som eg er, ut at eg måtte nok lese den. Reiseskildringar er ein av mine favorittsjangerar, men alt etter tjue sider av “Norge i dag”, grua eg meg til å lese resten. Språket er flatt og daudt og tørt som tørrfisk. Les min kommentar i Dag og Tid. Ei bok med meir flatt og daut språk skal ein leite lenge etter, og eg spurde meg sjølv: Korleis kan ei slik bok skape så mykje debatt? Eg spør meg om journalistane i fylket har lese boka “Norge i dag”. Og om nokon har lese den, korleis kan dei då bygge ein så stor debatt rundt boka? Boka er spekka med firkanta kjappe beskrivingar, og forsøksvis artige ting som sikkert passar på radio, men som blir ein språkleg lidelse på papir. Den litterære kvaliteten er fråverande. Om dette hadde vore eit stykke glitrande litteratur, kunne ein kanskje forsvare debatten – dersom ein hadde lese boka vel å merke. Det er jo underhaldande, og eg lo godt då eg såg denne saka på NRK første gong, men etter å ha lese i boka er eg skeptisk. Har det substans å kverrulere rundt om vi er sure eller ikkje sure på grunnlag av ei bok som ikkje ein gong held eit lågmål av litterær kvalitet? Hei kor det går. Lettvint spaltefyll og kjappe debattar. Kanskje endar til og med ei rekke folk i fylket opp med å kjøpe boka etter all gratis pr den har fått. Eg sit å høyrer på NRK-debatten mellom forfattaren og Randi Førsund. NRK “Norge i dag” er ei subjektiv reiseskildring. Eg er enig i det Dahlberg seier om at det er overraskende at det skaper eit sånt sinne at ho skriv at det er landets suraste fylke. MEN på den andre sida. Dahlberg er i sin fulle rett. Det absolutt lov å herse med stadane ein besøker. Det at ein harselerar over stadar ein kjem til, er noko som går att i dei fleste reiseskildringar, men skilnaden frå Dahlbergs reiseskildring og dei fleste andre, er at Dahlbers språk er flatt og daudt og tørt som tørrfisk. Alt etter ti sider gruar ein seg til å lese resten. 
Valg i USADet er ikke lenge til valget i USA går av stabelen og for de av oss som har fulgt med går vi nå inn i en spennende tid. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg satt opp alle nettene da det var delstatsvalg (bortsett fra natt til eksamen), og har sett nesten alle debattene som har vært etter sommeren. Mange er nok litt lei av å høre om hva som skjer “der borte” og mange bryr seg helt sikkert ikke om det er Obama, McCain eller mindre kjente Bob Barr som blir USAs neste president, synd, men sant. Det er faktisk slik at presidentvalget er viktigere for verden – inkludert Norge – enn valget vi snart står ovenfor her i Norge. I dag leder Obama på alle meningsmålinger og det ser svært svart ut for McCain. Mange mener han har gitt opp, noe man nesten kunne få uttrykk av da han talte for mange av sine tilhengere for noen dager siden. Han roste Obama, men et øyeblikk seinere måtte han bedrive brannslokking da en person i salen sa at hun ikke kunne stole på ham fordi “he’s an Arab”. McCain handlet raskt og tok fra henne mikrofonen og svarte at “[Obama] is a decent family man, citizen that I just happen to have disagreements with on fundamental issues.” Dette er ikke det eneste uhellet han har hatt, men enda flere uhell har nok hans visepresidentkandidat Palin hatt. Gang på gang har hun dummet seg ut og mediene har avslørt en rekke forhold ved hennes person som hun gjerne ville vært foruten. I tillegg til dette har hun sagt mye rart om Obama som ikke helt stemmer overens med virkeligheten: For det første, så henger ikke Obama sammen med terrorister, slik hun vil ha det til. For det andre, så er det ikke riktig at Obama har stemt for å øke skattene 94 ganger. For det tredje, McCain har stemt i takt med Bush, ikke mot Bush slik hun gjerne sier overalt hun er. For det fjerde, så er det ikke helt sant at Joe Biden har sagt at det å øke skattene til alle er patriotisk. Dessuten er det villedende å si at hun kuttet i skattene i Alaska, for hun økte de på en rekke områder. Alle disse påstandene er tilbakevist av CNN som graver dypt for å finne ut av om kandidatene snakker sant eller ikke. Alle som kjenner meg vet at jeg er stor tilhenger av Obama, og det har jeg vært fra den dagen han lanserte sitt kanditatur. De som har lest programmet hans har ofte spurt meg om hvorfor i all verden jeg, som den sosialdemokraten jeg er, kan holde med Obama? Svaret er egentlig ganske lett: USA er et svært konservativt land med en helt annen politisk kultur enn oss. De har en annen oppfatning av hva som er rett og galt, hva som er viktig og hva som er mindre viktig. I Norge ville aldri over 40% av befolkningen stemt på en statsministerkandidat som sa at abort burde være forbudt. Ikke mange støtter dødsstraff og de fleste i Norge vil ha et helsevesen med sterk statlig styring (noen vil ha full statlig styring, andre vil private innslag, men i denne sammenhengen blir disse forskjellene ubetydlige). Både Obama og McCain støtter dødsstraff som en metode å straffe grove forbrytelser på. Ingen av dem vil ha et helsevesen med for sterk statlig styring og begge ønsker å ruste opp militæret (som allerede er gigantisk – nesten uansett hvilket land man sammenligner med). 4. november er det valg og i januar får Det hvite hus nye beboere. Om dette blir Obama eller mcCain vil bare tiden vise. Det eneste som er helt sikkert er at Bush forsvinner. Og mens vi er inne på Bush, så hjelper det neppe McCain at det er han som er president nå. Faktisk vil McCain så langt det lar seg gjøre unngå å bli tatt bilde eller bli forbundet med Bush. Kanskje ikke så merkelig med tanke på at de er fra samme parti og Bush er tidenes minst populære president i USA! (Deler av dette innlegget er basert på bloggposter på min private blogg) 
Suraste fylke i landet, eller berre landets suraste kommentarfeltNorges suraste fylke, er NRK si overskrift Er det heimesittarane i fylket som sit å skriv i kommentarfelta på NRK? Det kan iallefall sjå slik ut, perspektivlaust er det iallefall. Boka er sikkert gøy den, men neppe genial. Eg ser at den er ute på markedet, og tenker omtrent slik: nok ein journalist har farta litt og skriver eit eller anna for moroskuld i atter ei reiseskildring som snart er glømt. Det er ikkje noko eg brukar pengar på. Om to månader er denne boka gløymt, men det som vil bli hugsa, er dei sure reaksjonane frå Sogn og Fjordane. Eg kjem frå Sogn og Fjordane og eg må sei eg kjenner meg ikkje att. Eg reiste rundt i fylket to veker i sommar og intervjua masse folk, gjekk på kafear og spurte etter vegen, traff politikarar og bibliotekarar, var i bokby og på fjellet, ferjer og fjordhestgardar, men folk var blide og hjelpsame, sjølv om dei veit at eg brenner bunader i mengder og lass kvar gong sjansen byr seg;) Eg besøkte tanta mi på Viksdalen, og der arrangerer dei onsdagskafe kvar onsdag. Det kom innom ein forfrosen syklist ein dag eg var der, og dei gav han kaffe og vaflar på biblioteket. Det var veldig hyggelig og mannen vart varm og tørr før han sykla vidare. Det kom også ei rekke veteranbilar forbi, og vi slo oss ned å prata med dei medan vi åt is i skuggen utanfor butikken. Etterpå reiste eg fire veker i Nordområdene, og folk var hjelpsame og hyggelege, kjørte meg rundt på lange turar i Pasvikdalen, serverte te ombord i krabbetrålarar, passa på ryggsekken min, spanderte mat i lange baner, har sagt hei når dei har kome til oslo i etterkant og bede meg besøke slekta si. Om ein skal snakke litt om sjangeren reiseskildring, som denne boka (eg har ikkje lese den), fell inn under, kan ein sei at forfattarar av reiseskildringar er høgst subjektive. Dette er ingen reiseguide til det ganske land, men ei subjektiv oppleving av å sykle i Noreg. Eg las nett Turen med Charlie (Travels with Charlie) av John Steinbeck, og Steinbeck er ikkje alltid like begeistra og positiv over alle stader han besøker i USA, men det er jo slik det er å reise. Ein liker ikkje alle stadar, og om ein møter sure folk på ein stad, forbind ein denne staden med sure folk, eller dårlig mat eller kva det måtte vere. Eg likte ikkje Las Vegas då eg var der på roadtrip i 2002, og det er da lov. Eg hata faktisk Las Vegas, drittby uten sidestykke, men det er da lov å sei det høgt. I Sogn og Fjordane likar eg best Viksdalen, medan eg synest Bygstad er for fullt av skau, og det er sikkert folk som greier å hisse seg opp over dette også, men folk hisser seg opp over alt mulig, og skal ein halde kjeft om alt ein meiner, blir det jo voldsomt kjedelig. Og når ein ser på kommentarane i feltet under saka på NRK, ser ein dei surmaga seigtreige Sogn og Fjordane-folka som ikkje forstår at dette er ei subjektiv reiseskildring. Dei tek det heile som eit angrep på fylket dei elsker, og hatar, over alt på jorda. Surmaga og humørlause er mange av dei som kommenterar og slår fast at dama er sprø, pms eller eit eller anna. Det er kort sagt flaut å lese dessse lite kreative innlegga. Heller ikkje kjem dei med konkrete forslag til folk ho bør besøke, berre ting som at “i Sogn er vi så blide atte”. Skikkelig humortørke. Andre kommentatorar samtykker med forfattaren av boka og seier at fylket er eit drittfylke. Altså anten einig eller ueining, men uansett utan sjølvironi. Eg lurer på: kvifor blir ein i fylket om ein synest det stinkar der? Det er ingen som limer deg fast. Kvifor gidd ein ta det så personleg? Litt sjølvironi og is i magen må ein unne seg, sjølv om ein kjem frå Sogn og Fjordane. Kommentarane i felta på NRK vitnar om mangel på både sjølvironi og humor, samt mangel på kjennskap til sjangeren “reiselitteratur”. Sogn og FJordane er eit ålreit fylke, og det største minuset er ikkje at folk er så sure, men at folk er så fordømt humorlause på vegne av seg sjølv, og det er også ganske konservative tilstander. Eg lurer på kvar dei er som representerer den delen av befolkninga i fylket som ikkje er surmaga og seigtreige. Dei skriv i allefall ikkje å spore i NRK sine kommentarfelt.
Annonse | |||||||||||